ØNSKER BEDRE REGISTRERING AV HJERTESTANS I IDRETT
1Aid Norge er svært opptatt av at alle som faller om med hjertestans får raskest mulig førstehjelp. Flere idrettslag har anskaffet seg hjertestartere med opplæring og varslingssystemer. Dette er utelukkende positivt, for det sikrer utøvere, funksjonærer og publikum rask respons ved hjertestans, med hjerte og lungeredning (HLR) og bruk av defibrillator. Når det gjelder hjertestans å årsak blandt utøvere finnes det ingen god, fullstendig registrering av dette. Det har nå en europeisk ekspertgruppe med overlege ved Diakonhjemmet sykehus, Erik Ekker Solberg i spissen jobbet med, og kommet med sine anbefalinger. Flere av punktene i disse anbefalingene ønsker 1Aid Norge nå jobbe videre med!
Ei europeisk ekspertgruppe med overlege Erik Ekker Solberg i spissen tar til orde for mer standardisert registrering for å fange opp alle som får hjertestans mens de trener eller konkurrerer. Målet er å bedre kunnskapen om plutselig hjertestans i idretten.
Unge idrettsutøvere som dør plutselig og uventet av hjertestans er et sjelden, men ikke helt uvanlig fenomen. Per i dag er det vanskelig å få en fullstendig oversikt over hvor mange det faktisk gjelder. Dette skyldes blant annet at det finnes flere forskjellige metoder med ulik kvalitet for å registrere plutselig hjertestans på idrettsbanen. Nå har ei gruppe internasjonale eksperter ledet av overlege Erik Ekker Solberg ved Diakonhjemmet Sykehus kommet med nye anbefalinger som kan bidra til mer enhetlig registrering av plutselig hjertestans blant idrettsutøvere.
Ekspertgruppa har sammenfattet anbefalingene sine i et posisjonsdokument («position paper»), og oppfordrer nasjonale organisasjoner og myndigheter til å bruke dokumentet som en modell for å opprette nasjonale registre over plutselig hjertestans og plutselig hjertedød i idrett. Registrene bør basere seg på opplysninger fra samarbeidende instanser som nødsentraler, vitner, sykehus, patologer og toksikologer. Et minstekrav i første omgang bør ifølge ekspertgruppa være registrering av plutselig hjertestans hos idrettsutøvere på konkurransenivå under organisert idrett.
Ekspertene har fokusert på å lage anbefalinger som kan benyttes internasjonalt og som baserer seg på standarddefinisjoner uten rom for ulike tolkninger. Retningslinjene egner seg også når nye epidemiologiske studier skal designes. De viktigste forslagene fra gruppa er oppsummert punktvis nedenfor.
1. Det må lages registreringssystemer som fanger opp og innhenter informasjon fra alle tilfeller av hjertestans på både regionalt og nasjonalt nivå. Det kan for eksempel opprettes et obligatorisk ambulanseregister for å avdekke alle hjertestanser i idrett hvor ambulanse er tilkalt. Kilden til informasjon om hjertestansen må oppgis i registreringsskjemaet.
2. Det må registreres detaljert informasjon om når de første symptomene inntraff og når hjertestansen fant sted. Slik kan man skille mellom hendelser som skjer under selve idrettsaktiviteten og hendelser som skjer i løpet av timene inntil et døgn etter avsluttet aktivitet.
3. Utøverbegrepet må defineres tydelig, basert på hva slags idrett personene utøver og hvor ofte, hvor lenge og hvor intensivt de trener. Et skille går mellom konkurranseutøvere og mosjonister, hvor førstnevnte defineres som personer som trener mer enn ti timer hver uke for å gjøre det best mulig i idrettskonkurranser. Også et estimat av hvor mange år utøveren har drevet med idretten bør registreres. Eksisterende forskning tyder på at konkurranseutøvere har økt risiko for plutselig hjertestans sammenlignet med mosjonister.
4. Skjemaet må inneholde informasjon om type aktivitet og hvilket nivå den ble gjennomført på da hjertestansen oppstod. Det spesifikke hendelsesforløpet forut for hjertestansen må også oppgis, blant annet fordi kraftige sammenstøt kan forårsake commotio cordis («hjerterystelse»), en mulig årsak til plutselig hjertestans og hjertedød i idrett.
5. Værforhold og klima under aktiviteten må registreres, da dette potensielt kan ha betydning for hjertestansrisikoen.
6. Personens alder må oppgis. Risikoen for plutselig hjertestans på idrettsbanen har vist seg å være inntil fem ganger høyere for utøvere eldre enn 35 år sammenlignet med yngre utøvere.
7. Kjønn må oppgis, ettersom menn har høyere risiko enn kvinner uavhengig av at flere menn enn kvinner driver med konkurranseidrett.
8. Etnisitet må oppgis og kategoriseres i undergrupper. Svart etnisitet bør for eksempel også oppgis som enten afroamerikansk, afrokaribisk, østafrikansk eller vestafrikansk. Tidligere studier har vist at fargede kan ha økt risiko for plutselig hjertestans på idrettsbanen.
9. Alle trekk ved personens oppførsel som kan forbindes med risiko for hjertestans må oppgis, inkludert bruk av dopingmidler.
10. Alle relevante opplysninger om arenaen der hjertestansen fant sted bør registreres. Det må oppgis om arenaen har hjertestarter og/eller en handlingsplan for hjertestanstilfeller, samt kompetansen til personene som observerte hjertestansen.
11. Et eget skjema skal benyttes for å skaffe fullstendig informasjon om hvordan utøveren ble behandlet på stedet der hjertestansen fant sted. Punktene inkluderer hvor lang tid som gikk før behandling ble innledet, gjennomføring av hjerte-lungeredning og tid før første bruk av hjertestarter.
En rekke underliggende nedarvede, medfødte eller tilegnede tilstander relatert til hjertet kan forårsake plutselig hjertestans hos yngre utøvere. De vanligste årsakene er hjertemuskelsykdommene hypertrofisk kardiomyopati og arytmogen høyre ventrikkel kardiomyopati, i tillegg til prematur koronarsykdom, ionekanalforstyrrelser som lang QT-tid-syndrom og katekolaminerg polymorf ventrikkeltakykardi, hjerterystelse og akutt hjertemuskelbetennelse (myokarditt). For personer over 35 år er koronarsykdom den vanligste årsaken til plutselig hjertedød. I en rekke punkter understreker ekspertgruppa viktigheten av at den presise årsaken til hjertestans avdekkes og registreres.
12. Alle kliniske data og medisinske rapporter om utøveren fra før hendelsen, inkludert tilgjengelige elektrokardiogram, blodprøver, hjerteultralyd– og MR-bilder bør hentes inn og registreres. Rapporter om den avdøde fra slektninger bør også spores opp. Kjent hjertesykdom eller diabetes, symptomer på hjertesykdom (besvimelser, brystsmerter) og hjerte- og karsykdom i familien er blant punktene som må registreres.
13. Dødsårsaken ved plutselig hjertedød i idretten bør fastslås ved hjelp av obduksjon. Obduksjonsrapporten bør forklare hvor sikker man er på at konklusjonen er riktig, og redegjøre for dokmentasjonen som ligger til grunn.
14. Det bør tas omfattende bildedokumentasjon av hjertet etter plutselig hjertedød, og der dette er mulig bør en bit av hjertevevet hentes ut under obduksjonen og lagres.
15. Dersom obduksjonen ikke gir klare svar om dødsårsaken bør en gentest gjennomføres for å avdekke eventuelle genetiske sykdommer som kan gi farlige hjerterytmeforstyrrelser.
16. Nære familiemedlemmer bør også screenes for kjente genfeil og patologier forbundet med arvelige sykdommer som kan gi plutselig hjertestans.
17. Blod-, urin-, DNA- og hårprøver fra utøveren bør analyseres for alle toksiske stoffer og mulig bruk av dopingmidler.
LES HELE SAKEN: HER
KILDE: UNIKARD.ORG: http://unikard.org/registrering-hjertestans-idrett/
BILDE: NORAID.NO